Er du imot et Oslo-OL, er du imot Paralympics

Forkjemperne for et Oslo-OL i 2022 er først og fremst ledelse og ansatte i Norges Idrettsforbund og Oslo kommune med sin egen OL-etat i spissen. Begge partene er forsterket med innleid kommunikasjonsekspertise, men dette trepartssamarbeidet drives allikevel fra skanse til skanse i en meningskrig som har pågått gjennom nærmere ett år. 

Partene har forlatt alle relevante idrettslige begrunnelser, de har tapt alle folkehelserelaterte argumenter og gjennom en prosess fra «Det norske huset i Sotsji» og fram til i dag har de tapt stort sett all integritet og troverdighet. Det handler om en ellevill ressursbruk, det handler om «smøring» og det handler om manglende forståelse for idrettens «samfunnsoppdrag». Det handler også om skiftende begrunnelser for å føre en kamp mot et overveldende flertall i befolkningen, og det handler om en meningskrig mot det som må antas å være størstedelen av grunnfjellet i egen organisasjon.

En kan sette et filosofisk skille mellom en målsetting om å «overbevise» og tilsvarende mål om å «overtale». For å overbevise folk flest om den idrettslige betydningen av et OL, trengs det relevante og forståelige argumenter. Det må nødvendigvis være argumenter som er knyttet opp mot rekruttering til idrett på ulike nivåer, meraktivitet i befolkningen og framtidsrettet gjenbruk av anlegg. Nettopp de begrunnelsene som OL-forkjemperne i utgangspunktet prøvde å legge til grunn for sin OL-drøm, men som nå er utelatt i dagens kommunikasjonsstrategi.

Det er tapte argumenter når en av landets tyngste forskningsinstitusjoner, NTNU i Trondheim, konkluderer med at et OL i Norge vil være meningsløst i et økonomisk perspektiv. Det er tapte argumenter når forskning ved Norges Idrettshøgskole uttrykker at et OL i Oslo ikke vil skape verken rekruttering til idrett eller fysisk meraktivitet i befolkningen. Tapte argumenter når en tidligere president i Norges Idrettsforbund stiller seg mer enn tvilende til at norske ressurser bør settes inn for å skape maktforskyvning i forhold til IOC.

Alle argumenter som kan legges til grunn for å overbevise er gått tapt, relatert til forskningsresultater fra samtlige OL i nyere tid. Det er til overmål dokumentert at det ikke er mulig å spore relevante effekter etter arrangementene. Ikke skapes det meraktivitet i befolkningen. Ikke økes rekrutteringen til verken toppidrett eller aktivitet på lavere nivå. Et slående eksempel kan i så måte være utviklingen innenfor norsk skøyteidrett etter glitrende resultater under OL på Lillehammer. 

Etterbruken av anlegg er svært problematisk, all den stund det handler om anlegg som er dimensjonert for OL, og følgelig ikke er økonomisk tilpasset kretsmesterskap og lokal aktivitet. Til eksempel brukes nasjonalanlegget Vikingskipet på Hamar illustrerende nok til hundemønstringer, katteutstillinger, bilmesser og datatreff- for å skape økonomi til å holde islagte baner noen måneder i året. I det nasjonale bildet hører det med at etterbruksfondene for flere anlegg etter OL 1994 er i ferd med å ta slutt, og de aktuelle eierkommunene sitter igjen med betydelige driftskostnader. Den samme forskningen sier også noe om tilnærmet nulleffekt når det gjelder reiseliv, både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Hva gjør så aktørene i det aktuelle trepartssamarbeidet, når alle relevante begrunnelser for et OL i Oslo smuldrer bort- og det ikke lenger er mulig å overbevise noen om noe som helst? Jo, partene har foretatt en taktisk manøver, som aktualiserer min filosofiske tilnærming- overtalelser settes inn. Teknikken er mer enn åpenbar! Er du imot et Oslo-OL, er du imot Paralympics. Du er imot den strålende muligheten dette har for de overvektige. Du er imot barnas ønsker – i hvert fall ønskene fra ungene som kommer hjem fra Norway Cup, hvor de var målgruppe for kommunikasjonsstrategien til trepartssamarbeidet. Den kunnskapsbaserte motstanden søkes gjort synonymt med at du er imot både idrett og flotte idrettsutøvere. Sånn sett skaper trepartssamarbeidet splid mellom idrettselskere og utøvere.

Trepartssamarbeidet og prosessen for et OL i Oslo 2022 er kommet til et punkt hvor selve ideen står ribbet tilbake – som et rent kommunikasjonsobjekt. Budskapet tilpasses uten skrupler for å gjøres «troverdig» og salgbart. Nå handler det om å bruke så mye av fellesskapets ressurser som er nødvendig, for å få det samme fellesskapet til å forstå at motstand vil ramme mange tredjeparter. For å få fellesskapet til å snu ryggen til saklige, relevante folkehelserelaterte – så vel som til idretts- og samfunnsfaglige argumenter.

Selve begrunnelsen for å gå imot trepartssamarbeidets OL-planer, er jo nettopp forståelsen for at rekruttering til idrett skjer i lokale idrettslag. Hvor frivillige krefter møter barn og unge med forståelse for at alle ikke kan bli gode i det samme, men alle kan bli gode i noe! Nettopp det fører til erkjennelsen av at det trengs lokale forutsetninger for å skape tilpassede aktiviteter i ethvert lokalmiljø, hvor funksjonsfriske og funksjonshemmede, mosjonister, bedriftsutøvere og aktiv idrettsungdom finner ett eller annet «å være god i». God nok!

En 14-dagers OL-happening i Oslo er meningsløst! En kostnadsramme på 35.000 millioner kroner vil tyne idrettens nasjonale budsjetter flere år i forkant og årevis i etterkant av et OL. Et OL er meningsløst også når resultatet er OL-dimensjonerte anlegg som få lokale idrettsutøvere har råd til å bruke i ettertid. Og et OL er meningsløst når 5 milliarder kroner går til anlegg og 30 milliarder til arrangementet! Det vi trenger er lysløyper med lys, skiløyper med spor, bassenger med vann, trimtilbud på eldre- og sjukeheimer, fotballbinger og flerbrukshaller – over hele landet!

På forsiden nå

- Har regjeringen skjønt hvor skoen trykker? spør samfunnsredaktør Lasse Jangås.

25
2,497

70-årsjubileumet for frigjøringa av Finnmark er en historisk hendelse som det er viktig å markere, men det er også en fortelling om nærheten mellom våre folk.

0
13